For to år siden ble Lula dømt til ni og et halvt års fengsel for passiv korrupsjon og hvitvasking. Saken dreide seg om en ferieleilighet i Guarujá i delstaten Sao Paulo, som han etter sigende ikke skal ha eiet, men har fått renovert fra entreprenørselskapene OAS og Odebrecht. Lula mente han var uskyldig og anket. Ankesaken fant sted 24. januar 2018 og endte med en forlengelse av dommen til tolv år og elleve måneder. 4. april i fjor fikk Lula arrestordren. Da så det ut til at han likevel ville kunne få stille som president, men i september, under innspurten til presidentvalget, diskvalifiserte valgdomstolen ham på bakgrunn av dommen.
6. februar i år fikk Lula sin andre dom. Igjen for passiv korrupsjon og hvitvasking. Og denne gangen for et landsted i Atibaia som også er i delstaten Sao Paulo. Også i denne saken var leiligheten ikke eiet av Lula, men blitt renovert av byggefirma, som det ble påstått at Lula hadde gitt spesialavtaler til i forbindelse med offentlige byggerier. Vitner hadde ofte sett familiemedlemmer til ekspresidenten besøke stedet. Det skal nevnes at stedet er eid av en nær venn av Lula. Igjen fikk han en dom på 12 år og 11 måneders. Rettsprosessen har blitt kritisert fra flere hold. Flere jurister, politikere og FNs menneskerettighetsråd har påpekt at rettsprosessen bryter med viktige rettslige prinsipper og at underliggende politiske interesser har fått for stor plass. Samtidig så er det en kjensgjerning at Brasil har et enormt korrupsjonsproblem, og at mange av rikspolitikerne har vært innblanda. Hva handler dette egentlig om? Skal vi tro på dem som mener at dommene er et resultat av Brasils utrettelige kamp mot korrupte politikere, eller handler det kanskje om noe annet?
Bevisgrunnlaget
Noe man bør stusse med er bevisgrunnlaget som er brukt i begge dommene mot ekspresidenten. Dette er også hovedkritikkpunktet mot rettsprosessen. Til den første rettssaken påpekte 121 jurister svakheter i rettsprosedyren i boka «Comments on a notorious verdict». Ifølge boka finnes det hverken fysiske bevis for at Lula har eid/leid/bodd i leiligheten i Guarujá eller at han indirekte har gitt byggeselskapene fordeler. Det finnes derimot dokumenter som viser at et av byggeselskapene har benyttet leiligheten som sikkerhet for gjelden sin i banken Caixa Economica. Sergio Moro, som var dommeren i saken, har ignorert eksistensen av disse dokumentene på tross av at forsvaret henviste til dem.
Verken Lula eller andre familiemedlemmer har altså stått som eiere av leiligheten. Likevel har Moro argumentert for at det ikke betyr noe for saken. Han mener at selv om de ikke har vært formelle eiere, så har de vært "faktiske" eiere. Men skillet mellom "formell" og "faktisk" eier er ikke noe man kan operere med i jussen. Og gitt at man likevel gjorde det, så måtte man ha kunnet knytte en "faktisk" eier til å faktisk eie gjenstanden – man behøver fysiske beviser. Dette mangler i saken, og det som brukes for å understøtte anklagen er vitneutsagn fra direktører i byggeselskapene, Alexandrino Alencar og Léo Pinheiro. Vitneutsagnene ble gitt mot at direktørene fikk strafferabatter. Leo Pineiro sa i det første avhøret at Lula ikke hadde noe med korrupsjonssaken å gjøre. Etter å ha sittet et år i fengsel i 2017 endret han sitt vitneutsagn mot å motta ytterligere strafferabatt.
Det er uvanlig å bruke vitneutsagn som egne bevis. Vanligvis brukes vitneutsagn til å understøtte fysiske bevis eller at fysiske bevis brukes til å understøtte vitneutsagn. Det er derfor rettsprosesser er så langstrakte og kompliserte. Den første rettssaken mot Lula lå og hvilte på vitneutsagnene uten noen fysiske bevis for å attestere gyldigheten til vitneutsagnene. I Brasil er det kun i 1. rettsinstans at man vurderer bevisgrunnlaget i en rettssak. Det vil si at ankene på dommen mot Lula kun kan vurdere andre dommeres vurderinger av bevismateriell. Man kan ikke anke om å få en ny vurdering av bevismaterialet. Det skal også sies at hoveddommeren i saken tidligere har dømt noen, hvor de i lagmannsretten ble frifunnet på grunn av for svake beviser.
Videre så har man i rettsprosessen brukt kontroversielle forhørsmetoder. For eksempel at forhører gjentakende stiller spørsmål som impliserer at den forhørte er skyldig. Det ble også brukt ulovlige opptak av telefonsamtaler til Lula. Media har også fått usedvanlig stor plass i rettssalen. Det må også nevnes at leiligheten i Guarujá ble undersøkt i etterkant av fengslingen. Man kunne ikke finne noen form for oppussingsarbeid. Dette fikk merkelig nok ingen konsekvens for dommen.
Sergio Moro
Sergio Moro var hoveddommer i førsteinstans i Curitiba (tilsvarer tingretten i Norge). Moro har det nasjonale hovedansvaret for domsforfølgelsen i sammenheng med korrupsjonsskandalen «operasjon bilvask» (Lava Jato). Moro har også fått ansvar for saken mot Lula. Rettssaken mot Lula er ikke tilknyttet "operasjon bilvask", og da er det merkelig at en dommer fra nabostaten skal dømme Lula. Moro har fått så stor autoritet at han har innflytelse på sin egen dom i høyere instanser. I fjor sommer bestemte dommer Rogerio Favreto i lagmannsretten å løslate Lula til hans siste ankemulighet var brukt – slik som er vanlig rettspraksis i Brasil. Dette fikk Moro avviklet, selv om det var Moro som var dommer tingrettsinstansen i samme sak.
«Lava Jato»: operasjon bilvask
Dommen mot Lula blir knyttet til den store korrupsjonsskandalen Operasjon bilvask (Lava Jato), hvor det ble avdekket at private byggeselskaper betalte politiske partier for å få tildelt kontrakter med statsoljeselskapet Petrobrás. Det som først startet som en mindre jakt på kriminelle på svartebørsen utviklet seg raskt til en storstilt korrupsjonsskandale i 2013 etter at man fant en avgjørende forbindelse med svartebørsspekulanten Alberto Youseff og sjefen i Petrobras Paulo Roberto Costa. Korrupsjonen fungerte enkelt forklart slik: En til tre prosent av kontraktsbeløpene i Petrobras ble ulovlig sluset inn i partienes valgkampbudsjetter. Partiene utpekte i sin tur nøkkelpersoner i Petrobrás som bestemte hvilke selskaper som skulle få oppdrag. Slik ble Operasjon bilvask den største korrupsjonsskandalen i Brasils historie. Selv om Lula var president når store deler av korrupsjonen har foregått, så har man likevel ikke funnet noen forbindelse mellom Lula og operasjon bilvask.
Høyesteretts rolle i Lulasaken
4. april 2019 avviste Høyesterett i Brasil Lulas forespørsel om å ikke bli frihetsberøvet fram til han får en rettskraftig dom i det brasilianske rettssystemet. Det ble vedtatt med en stemmes overvekt. Grunnen til det var fordi dommerne var uenige om Lula-saken skulle behandles som en enkeltsak eller behandles ut fra et generelt rettsprinsipp om at man ikke skal fengsles før etter tredje rettsinstans. Diskusjonen rundt om det er grunnlovsstridig å fengsle noen etter at de har blitt dømt i andre rettsinstans har pågått siden man i 2016 endret rettspraksis. Tolkningen av grunnloven fram til da var at en dømt person skulle anses som uskyldig fram til han har brukt opp alle ankemuligheter. Partiet PEN (Nasjonalt økologisk parti) sendte inn anmodning til Høyesterett om å vurdere om tolkningen egentlig er grunnlovsstridig. Høyesterett valgte å sette saken til Lula på agendaen før de hadde stemt over dette på prinsipielt grunnlag. Saken skulle stemmes over 11. april 2019, men har blitt utsatt flere ganger. PEN har i etterkant forsøkt å få lovforslaget fjernet fra dagsorden for å hindre at Lula kan reddes av den mulige endringen i tolkningen av loven.
En lawfare som fortsetter?
Det har blitt reist mye kritikk mot rettsprosessen. Så mye at det kanskje kan forundre at man overhodet har klart å få den igjennom. Det å tillate at man ikke baserer en dom på fysiske beviser er et forholdsvis vidtgående inngrep i rettssikkerheten. Det vil i realiteten si at man antar at den siktede er skyldig til det motsatte er bevist. Det er enkelt å skaffe vitneutsagn, og også enkelt å skaffe falske vitneutsagn. Det er grunnen til at de fysiske bevisene er så grunnleggende for en rettssak.
Korrupsjonskampen har fått en enorm mediedekning i Brasil. Det har vært et stort fokus rettet på å rote ut korrupsjonen i politikken. Det har gjort at folk har vært positive til å få fjernet korrupsjonen uansett omkostninger. Det er da rettssikkerheten kan komme på kompromiss med jakten på de korrupte og man ender med å finne enda flere skyldige enn det det faktisk er. Samtidig gir denne diskursen stor makt til dem som klarer å bruke den. Slik har høyresiden i Brasil i en allianse med de største mediekonsernene, som for eksempel Globo, klart å endre folkeopinionen. I realiteten finnes det mange korrupte i alle de forskjellige partiene i Brasil. Likevel har fokuset i økende grad vært på korrupsjon hos arbeiderpartiet og Lula. Arbeiderpartiet har sittet lenge på makten og så blei høyresida lei av kompromissene. Første mottrekk ble riksrettsaken mot president Dilma Rousseff og så dommen mot Lula. Lula var den klart mest populære kandidaten ved fjorårets valg. Sannsynligvis ville han ha vunnet valget. Derfor passet det veldig godt for noen at han ikke fikk stille.
Med tanke på at den første rettsprosessen mot Lula forløp så uvanlig raskt, at høyesterett valget å behandle Lulasaken før prinsippsaken om at man først skal fengsles etter siste ankemulighet, og at Brasil har valgt å trosse internasjonal kritikk blant annet fra FN's menneskerettighetsråd og prominente jurister og åpnet opp for å dømme siktede personer uten fysiske bevis, gir det oss gode grunner til å tro at politikk har hatt en innflytelse på rettssakens utfall. Det gir oss grunn til å tro at det har foregått en lawfare – altså at loven har blitt brukt som et politisk virkemiddel, og at Lula har blitt politisk forfulgt. For uansett om Lula i siste ende har begått en eller annen kriminell handling, så bør ikke retten anta noe som helst før det ligger klare indisier på bordet i form av beviser. Det gjør det ikke. Det er nok også derfor det har vært så viktig å få arbeiderpartiet og Lula til å framstå som noen skikkelige skurker i media.
Den nye dommen mot Lula har mange likhetstrekk med den første. Den følger samme mønster uten å hvile på noen fysiske bevis, men på vitneutsagn. Snart skal Lula-saken opp i høyesterett. Da skal man se på om saken er grunnlovsstridig. Flere av Lulas tilhengere regner med det. Likevel er det uvisst når det vil skje, og samtidig har Lula flere siktelser mot seg som han kan dømmes for.